Sider

mandag, februar 21, 2011

Mirakler med Michael

Via Korsets Seier på Twitter kom jeg over en artikkel om 21-åringen Michael som har et nett-TV program i Danmark hvor han er ute på gata for å snakke med folk om Gud og be om helbredelse for de som trenger det. Du kan se programmene på mirakler.tv eller på Facebook siden deres.   

Programmet likner et helbredelsesprogramm med samtaler, forbønn, vitnesbyrd og bønn om helbredelse gjennom kameralinsa ut til seeren på Facebook, blip.tv eller på gammeldags TV-TV.
Michael er ikke redd for å snakke med folk og han spør ofte om han kan be for dem. I program nr 2 ser det ut som han snakker mest med unge mennesker. Kanskje fordi han selv er ung. Av de klippene vi ser sier ingen nei til forbønn, men det er kanskje noen som også sier nei som ikke er med i programmet? 

Etter at Michael har bedt for dem spør han ofte om de tror på et liv etter døden. Så samtaler de. I et av innsalgene snakker han lenge med to jenter. Mot slutten av samtalen spør han om en av de har smerter, begge flirer og hun ene svarer bekreftende. Så spør Michael om det er i ryggen hun har smerter. Det svarer hun bekreftende på. Så henvder Michael seg til den andre jenta og spør om hun ikke har vondt i nakken. Og det har hun. Jentene fniser og blir helt satt ut. Michael ber for dem og smertene forsvinner. Jentene skjønner ikke hvordan han visste hvor de hadde smerter. Michael forklarer at Gud fortalte ham at han ville møte noen med slike smerter.

Det er klassisk at jeg (og kanskje andre?) blir skeptisk når jeg ser slike program. Jeg tenker med meg selv: "Er han ikke litt ung?", "Bør han ikke gjøre det i en menighetskontekst slik at menneskene kan bli fulgt opp?", "Hva hvis noen ikke blir helbredet? Vil ikke det skape sår?" "Er det ikke litt for mye fokus på Michael? Det er jo Gud som helbreder". Og sånn kan jeg fortsette.

Har det noe for seg? Det ser jo ut som om mennesker blir helbredet. Kanskje tar de valg for resten av sine liv. Og det på bakgrunn av at Michael tør å utfordre den småborgerlige passiv-kritiske kristen ånden som preger meg (og kanskje andre?). 

Ja, jeg har noen innvendinger mot programmet, men jeg vil prøve å la Michael utfordre meg. Alle er ikke evangelister som elsker å vandre på gata for å prate med folk, men vi er alle kalt inn til Gud og utsendt av han for å være vitner, "forkynne Guds rike og helbrede syke" (Luk 9,2). 

Men det er lettere å si det enn å gjøre det.       

tirsdag, februar 15, 2011

Hverdagsmystikk: Gud kommer nedenfra

I Strek 4/2010 spørres det om hverdagen utgjør vår viktigste kontaktflate mot Gud. Tone Stangeland Kaufman har en artikkel om familie og tidebønn. Hun drar frem en forfatter (husker ikke navnet - les Strek og finn det ut) som mener å se likheten mellom klosterenes tidebønn og våkenetter med barn. 

Jeg fant dette interessant da jeg selv var midt oppi det siste da jeg begynte å lese artikkelen. Jeg sier "begynte å lese" fordi jeg ikke fikk avsluttet å lese artikkelen før nå i januar. Enten sier det noe om livet som småbarnspappa eller så sier det bare at jeg ikke har prioritert den slags. 

Uansett har jeg en romatisk drøm og håp om å møte Gud i hverdagens kjas og mas. Det er en konsetrasjonslek, men det skal være mulig å finne han mellom alt vi gjør hver dag.