Jeg er et misjonærbarn - del 1

Det er mye snakk om misjonærbarn for tiden. Jeg er et misjonærbarn. Det betyr at jeg vokste opp i et annet land fordi foreldrene mine jobbet for en misjonsorganisasjon. I mitt tilfelle var det NMS og landet vi bodde i var Kamerun. Så nå tenkte jeg å dele litt fra min oppvekst langt borte fra lille Norge.

Byen (Ngaoundere) vi bodde 8 år i lå på ca 1200 m.o.h og hadde dermed et veldig deilig klima. Det var shorts og t-skjorte hele året. En vanlig hverdag måtte alltid avsluttes med en skikkelig omgang skrubb og såpevann for å få vekk alt det røde støvet som var klistret til kroppen. Barndommen min var en bekymringsløs tid, noen ganger lurer jeg på om den var det for mamma og pappa også. For når de prøver å huske hvem som passet meg da jeg var liten og de var på jobb, så kommer de ikke på det.

Som liten var jeg kjapt oppe på beina men tregere i språket. Det resulterte i at helt egne Kristian-ord oppstod. "Kusetatt" var sykehuset. "Fyttilast" var lastebil. "Pankekake", denne gjetter du sikkert? Ja, det var pannekaker. En dag løp jeg ned til jobben til pappa for å fortelle at han måtte komme hjem til middag fordi: "Baggar lager bekker". Det betydde at: "Garba lager spagetti". Garba var vår eminente kokk. (Hvis du reagerer på at vi hadde kokk, så vil jeg bare si at det er en veldig god måte å hjelpe et lokalsamfunn: å ansette folk som kokker, gartnere og passepiker.)

Ellers kan jeg fortelle om hvilken orden det var i det norske samfunnet som levde sammen i Ngaoundere. Alt var timet og tilrettelagt. Vi hadde skole fra 7.30 til ca kl 13. Så var det middag med påfølgende siesta for de voksne og lekselesing for skolebarna. Da skulle alle være hjemme hos seg selv. Fra kl 15 kunne vi gå ut og leke. Ofte var det aktiviteter for barna. Mandag var det fotball, tirsdag var det kor, onsdag speider, torsdag var det tennis og fredag var det fotball (er ikke helt sikker på rekkefølgen).

Men fredagskvelden var en meget spesiell kveld. Da var det "utekveld" og skolebarna kunne være lenge ute for å leke. Vi lekte ofte en lek som vi kalte "Mumerikken". Det gikk ut på at vi delte oss i to lag og det ene laget skulle gjemme en skatt (som var en stein) forså å gjemme seg selv. Så skulle det andre laget finne motstanderne og tvinge ut av dem hvor de hadde gjemt steinen.

Dette kunne gå litt hardt for seg for noen ble veldig ivrig på å tvinge sannheten ut av motstanderen. Og i den prosessen ble det brukt kniver, kjepper og andre skumle ting. Det endte ofte opp med at noen løp gråtende hjem. Derfor reviderte speiderne leken og kalte den i stedet for lille mumerikken. Det lille sjakktrekket de gjorde var at laget som gjømte steinen skulle skrive gjemmestedet på en lapp, for så å rive lappen i flere deler og dele dem mellom seg. Når de nå ble tatt skulle motstanderlaget ransake dem og det var ikke lov å bruke diverse redskaper for å tvinge sannheten ut av dem. I ettertid har jeg tenkt at intim ransaking kanskje ikke er noe bedre enn brutal utpressing?