I menighetspraksisen som jeg avsluttet i forrige uke fikk jeg tenkt mye på døden. Jeg var med i fire begravelser og holdt minnetale i en av dem. Det er ganske spesielt å skulle holde en tale over en persons liv. Det fikk meg til på reflekter over hvordan en tale over mitt liv ville blitt.
I går var det en artikkel i Aftenposten om dette; Husk at du skal dø. Den handler om at vi har fremmedgjort døden. Han sier;
"kanskje det største håpet er at vi blir savnet, når livet er slutt."
Men jeg tror også på et annet håp, håpet om at det er noe mer etter døden. En ny himmel og en ny jord.
Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne,
og døden skal ikke være mer,
heller ikke sorg eller skrik eller smerte.
For det som en gang var, er borte.
Åp 21,4
Jeg leser en bok om dagen; Surprised by hope. Den handler om døden, Jesu oppstandelse og livet etter døden. Veldig aktuelt nå før påske.
1 kommentar:
Jeg leste dette om døden nylig, i Visdommens bok, et deutrokanonisk skrift til GT(altså en av GT's apokryfer):
De rettferdiges sjeler er i Guds hånd; ingen pine skal nå dem. De uforstandige akter dem som døde, deres bortgang regnes for et nederlag, deres død som fullstendig sammenbrudd. Men de har fred. Menneskene trodde de ble straffet, men selv er de fylt av håp om udødelighet. Først blir de tuktet litt, men så blir de rikt velsignet, for det var Gud som prøvde dem, og han fant dem verdige til å være hans. Ja, som gull i en smelteovn prøvde han dem, som et brennoffer tok han imot dem. På regnskapets dag skal de skinne klart, ja, de skal fare fram som ild i tørt gress. De skal dømme hedningene og få makt over folkeslagene. Herren skal være deres konge til evig tid. De som setter sin lit til ham, skal kjenne sannheten, de som er tro i kjærlighet, skal bli hos ham, for nåde og miskunn venter hans utvalgte.
Vis. 3:1-9
Legg inn en kommentar