Kan evangeliet hjelpe de sultne?

”Kan evangeliet hjelpe de sultne”, spurte Tone Lindheim på et foredrag under Normes LINK-konferanse 6.-7. september. Tema for konferansen var ”misjon og bistand –bra eller bry?” Jeg var der fordi tema passet bra til mitt avhandlingarbeid hvor jeg ser på Lausannebevegelsen sin misjonsforståelse. Vår misjonsforståelse sier noe om hvordan vi forstår forholdet mellom evangelisering og sosialt arbeid, og om evangeliet kan gi de sultne mat.

Blant flere norske bidrag til temaet var det også fløyet inn en engelskmann, Joel Edwards. Han var en festlig type. Født på Jamaica, pinsevenn, tidligere direktør i den evangeliske alliansen i England og nå leder for Micah Challenge som er en diakonal institusjon med en evangelikal profil; en motivasjons- og bevisstgjøringsbevegelse som selv ikke er operatør. Han delte på tirsdagen fra Mika 6,8, som deres organisasjon er basert på. Den teksten har alltid vært en favoritt hos meg. Enkelt og greit sier den hva Gud krever av meg. Men jeg har ikke tenkt på den på den måten Edwards la den ut på. For han knyttet ”at du gjør det som er rett” opp mot rettferdighet og tale de svakes sak osv. Altså en aktivisme. Han sa at vi evangelikale har vært redd for å snakke om rettferdighet og aktivisme. Det har vært for de radikale som er ute i gatene med plakater. Men det er et meget sentralt begrep for Gud og nevnes ofte i bibelen. (Her kom jeg på at jeg må lese ferdig Tim Kellers bok Generous Justice – how God’s Grace makes us just. Jeg kan anbefale den ut i fra det lille jeg har lest av den.)

På onsdagen hadde Edwards et foredrag med tema ”Misjon og bistand, fallgruver og muligheter”. Her snakket han blant annet om at kristne ikke bør se menneskerettighetsarbeid og fokus på menneskeverd som en trussel, men gå inn i dialog med dette for å se hvordan vi kan samarbeide. Vi kristne starter fra et guddommelig perspektiv om at mennesket er skapt i Guds bilde, mens de andre starter fra en annen grunnverdi, så vi er ikke så forskjellige. Han mente at å utvikle et kristent aspekt på menneskerettighetene burde være en ny spesialitet i misjon og i de lokale kirkene. Han refererte også til Paulus som kom til Roma fordi han krevde å få oppfylt sine rettigheter som romersk innbygger.

Tone Lindheim sitt foredrag gikk rett inn på det jeg skriver om i avhandlingen min. Hun så på misjonsbegrepet og argumenterte for en bred misjonsforståelse. At misjon er evangelisering og diakoni. Som et argument for dette henviste hun til Kolosserne 1,19-20 og til Cape Town erklæringen som bruker dette verset for å si noe om integrert misjon. 

”Integrert misjon betyr å kjenne, forkynne og leve ut den bibelske sannhet at evangeliet er Guds gode nyheter, ved Jesu Kristi død og oppstandelse, for enkeltmennesket, for samfunnet og for skaperverket.” (Cape Town erklæringen del 1 punkt 7). 

Dette med integrert misjon har kommet inn i Cape Town erklæringen fra Edwards sin organisasjon the Micah Challenge:

”Integral mission or holistic transformation is the proclamation and demonstration of the gospel. It is not simply that evangelism and social involvement are to be done alongside each other. Rather, in integral mission our proclamation has social consequences as we call people to love and repentance in all areas of life. And our social involvement has evangelistic consequences as we bear witness to the transforming grace of Jesus Christ.” (Micah Network Decleration on Integral Mission 2001)

 Lindheim mente å se at det er en sammenheng mellom det vide misjonsbegrepet og et helhetlig menneskesyn som verdsetter det skapte. Cape Town erklæringen prioriterer ikke en av disse fremfor den andre og Lindheim mener at det er ikke fruktbart å sette den ene over den andre. Her tenker jeg at hun følger John Stott sin definisjon på misjon. For han mener at evangelisering og sosialt arbeid (som han kaller det i 1975) er likeverdige partnere. Lindheim snakket også om at vi må rydde i misjonsbegrepene for å unngå en dobbelt agenda. Deretter pekte hun på tre utfordringer: 1) vi må ikke glemme at integrering sitter hos folk og ikke i planer og budsjett, 2) vårt største hinder i å holde ting sammen er mangelen på integrasjon i våre egne liv og 3) vi er kanskje ikke helt overbeviste om at evangelisering er legitimt lenger. Hun hadde så noen tanker om veien videre: vi bør ha trygghet på misjonsforståelsen vår, bevissthet på grensene (litt usikker på om jeg fikk med meg hele dette punktet), lete oss frem til en (hensiktsmessig/fruktbar) form og fasong på evangeliseringsarbeidet og vi bør drive evangelisering på forutsigbare arenaer. 

Et spørsmål jeg satt igjen etter hennes foredrag var hvor hun vil plassere alle de andre aspektene ved misjon som forsoning, rettferdighet, helbredelse, forvandling m.fl.? Er diakoni og evangelisering hovedkategorier og så kommer de andre aspektene under disse? 

Så, kan evangeliet hjelpe de sultne? Husker ikke helt hva hun svarte, men det var nok ja. Jeg vil også si ja, hvis vi som har fått oppdraget tar det på alvor og ser hele mennesket og dets behov.