Jeg leste under arbeidet med denne forelesningen Dietrich Bonhoeffers utrolig sterke bok Etterfølgelse. Den handler om radikalt kristent disippel-liv. Der Bergprekenen er livs- veiledningen for kristne, der Jesus-ordene etterleves i hverdagen, i all sin radikalitet. Paradoksalt nok tror jeg dette er – ikke den beste, men den eneste oppskrift på sann kirkevekst. Før, under, og etter Konstantin.
Som dere skjønner var det ikke bare et foredrag, men forkynnelse på samme tid. Det var nesten så mange kunne rope amen til det han sa. Jeg ventet bare på at vi skulle avslutte det hele med å synge Navnet Jesus. Det hadde vært passende. Han sa også:
Jeg tror vi som kristne ikke skal gråte over at kirken i økende grad strippes for sine gamle konstantinske privilegier, og som dere skjønner, en sterkt medvirkende grunn til at jeg tenker slik, er tanken på med hvilke midler disse privilegiene ble etablert. Som dere også skjønner, har jeg begynt å tenke på dem som et slags fangenskap, den type subtilt fangenskap der den store komfort i fengslet gjør at friheten synes skummel og farlig. Vi kan fort bli rammet av de egyptiske kjøttgrytenes syndrom.
Bedre kan det neste ikke sies. Det er kjipt for MF å miste et slikt bibliotek, men heldigvis kommer han sikkert til å bidra i den teologiske samtalen i flere år fremover.
