Sider

onsdag, januar 27, 2010

Misjon og kultursalat

Mali10 - 112

Etter 5 år på MF har jeg endelig fått lov til å velge mitt første valgfag. Whe-hey! (jeg har kanskje fått velge noen småfag innimellom men det tells ikke) Og da valgte jeg et misjonsfag.


I klassen min er vi folk fra Kenya, Etiopia, Tanzania, Burma og jeg som den eneste fra Norge. Det er gøy. Forelesningen forrige uke handlet om interkulturell hermeneutikk og kommunikasjon over kulturgrenser. Foreleseren spurte om vi hadde noen eksempler der vestlige misjonærer hadde tråkket i kultursalaten og min kenyanske medstudent var raskt oppe med hånden for å dele en historie.

Det var nemlig en engelsk (tror jeg) misjonær som hadde komme for å jobbe med hennes kirke i Kenya. Denne misjonæren hadde et litt spesielt kjæledyr; nemlig en slange. I den kenyanske kulturen er slangen symbol på dårlige ting og er forbundet med trolldom. Derfor ble folk ganske forferdet over denne mannen og folk fikk ikke respekt for han. Heldigvis tok de lokale prestene en prat med han og han ble nødt til å finne seg et nytt husdyr.

Det finnes nok drøssevis med kulturelle tabber som er gjort av misjonærer og andre som har prøvd å kommunisere over kulturgrenser. Vi kan nok aldri helt klare å unngå det men vi bør streve mot å forstå mer av folks kultur og verdensbilde.

Et annet spørsmål er om det går an å strippe vårt gode budskap for all vår kultur når vi skal prøve å forkynne evangeliet til andre? Og er det et mål?


tirsdag, januar 26, 2010

Tankevekkere

Mali10 - 49

Til jul fikk jeg boken "På vegne av venner" skrevet av Kristoffer Schau. Denne mannen har gjort mye rart og det virker som han har mange kreative prosjekter i hodet sitt. Heldigvis kommer noen ut og noen av disse blir særs vellykkede syns jeg. Se f.eks halvtime.no. Boken jeg fikk til jul er også i denne kategorien.

Når en person dør og ikke har noen pårørende er det kommunene som tar seg av begravelsen. Da settes det inn en dødsannonse som underskrives "på vegne av venner". Schau begynner å gå i slike begravelser og bisettelser (kan du forskjellen på dem?). Motivasjonens hans er at noen bør stille opp. Ingen fortjener at det er tomt i begravelsen deres. Boken ligner på en dagbok og gir hans refleksjoner fra begravelsene. Det er interessant å lese hva som rører seg i toppen hans og hva han tenker om prestene (fordi jeg skal jobbe med dette...). Han liker spesielt de som virkelig gjør en innsats for å ha en verdig begravelse selv om det bare er to personer til stedet i kirken. Det skulle bare mangle at de gjorde sitt beste. Folk fortjener det beste selv etter at de er døde.

Dagbladet Magasinet hadde en artikkel om noe av det samme temaet forrige helg. Artikkelen kan leses på nett. Den anbefales. Det er trist at mennesker lever og dør alene i Oslo i dag. Det er mye ensomhet. Noe av denne ensomheten traff jeg også da jeg var i praksis på Ullevål sykehus i høst. Mange mennesker savner virkelig noen å prate med.

Alt dette får meg til å tenke: kjenner jeg noen som trenger én å prate med? Hva kan jeg gjøre for å minske ensomheten i byen?

Da kommer jeg på at mine besteforeldre på over 80 år er besøksvenner hos Røde Kors. Det kan jeg også bli! Ellers har Oslo mange frivillighetssentraler rundt i bydelene. De har til og med en her på Bøler.

onsdag, januar 20, 2010

Kvinnene i Afrika

Det er kvinnene i Afrika som får hjulene til å gå rundt. Uten dem ville kontinentet vært helt ute å kjøre.

Mali10 - 62


Mali10 - 136


Mali10 - 75

Mali

Mali10 - 150

M og jeg hadde en utrolig lang og deilig ferie i Mali fra romjula og til forrige helg. Vi besøkte mine foreldre som bor og jobber der. Tok en haug av bilder og har lagt ut noen på Flickr.

Mali er et utrolig vakkert land og det finnes gode fotomotiver bak hver busk og sving. Lyset er aller vakrest om morgenen og i skumringen. Bildet under er tatt mens mamma og pappa rei på kameler. Vi hadde prøvd først og satt å chilla, mens vi så på solen gå ned. Da kom kamelmannens kone forbi med sin lille unge.


Mali10 - 119

mandag, januar 18, 2010

Frekke franskmenn

Jeg har blitt fortalt at franskmenn ofte kan være spydige og hovmodige i forhold til folk som henvender seg til dem på andre språk enn fransk. De har på en måte en holdning om at "snakker du ikke fransk så gidder jeg ikke å prate med deg". Selv har jeg ikke opplevd dette før nå.

Margrethe og jeg befant oss på Charles de Gaulle flyplass på vei hjem fra Mali. Vi hadde nettopp kommet med nattflyet og var på vei innover i en terminal for å finne en kafé vi kunne spise frokost på. Vi rotet oss litt bort og gikk mot en trapp som førte opp til terminal 2A. Foran oss gikk det ei amerikansk jente. Hun virket også litt forvirret og henvendte seg på engelsk til en sikkerhetsvakt som stod der. Han svarte med en morsk mine på fransk til henne. Han spurte henne om hvor hun kom fra og hvor hun skulle. Han ville også se billetten hennes. Da hun gir han en gammel billett som ikke gjelder, blir han sur og kjefter på henne. Hun blir mer og mer usikker og flau samtidig som hun prøver å finne riktig billett. Sikkerhetsvakten snakker med høy stemme og henvender seg på en måte til alle rundt seg.

Etter hvert sender han jenta vekk og jeg henvender meg til han på fransk. Da begynner han å prate engelsk til meg. For en dust. Selvfølgelig kan han engelsk. Han roser meg fordi jeg prøver å snakke fransk til han. Jeg kontrer og spør hvorfor han måtte hakke på den amerikanske jenta. Han sier at han kjenner disse folkene (les: amerikanere) og at de ikke fortjener noe. Han mener de er blærete og tror de bare kan gjøre som de vil. Ja, ja han om det.

Han jobber på en internasjonal flyplass og man må da kunne snakke engelsk og få et høflig svar tilbake. Heldigvis er de fleste franskmenn mange hakk hyggeligere enn denne sikkerhetsvakten.