jeg er trøtt. men skal prøve å skrive litt om en bra film jeg så i påska. den het: "så som i himmelen". har du ikke sett den så gjør det! men her er noen tanker jeg fikk etter at jeg så den. det er mye kritikk av folkekirka og den tankegangen som eksisterer der. og det trengs litt. selvfølgelig kan filmen tolkes på mange måter, men jeg ser masse i den som sier noen om hvordan en meniget bør være. presten i filmen blir fremstilt som en stor dust og hans karaktere er dratt til det yterste. håper det ikke finnes folk som han. men samtidig kjenner jeg meg litt igjen i han. en som mister sin stolthet og som egentlig ikke er så from som man tror.
men jeg syns at selve koret blir et så sinnsykt sterkt bilde på hvordan en menighet bør være. de tar vare på hverandre, kjefter på hverandre, trøster hverandre, støtter hverandre og gråter sammen. samtidig er jeg ikke helt enig i alt det derre postmoderne greiene om at sannheten finnes inni deg og at synden bare er funnet opp av kirken. men så er jeg så enig i at kirken ikke kan fortsette å prøve å være en maktfaktor på toppene av en haug i hver bygd og by i landet. og presten må ikke prøve å være dommer og sjef. nei, kirken bygges av relasjoner mellom mennesker. akkurat sånn som koret gjorde det. folk så at medlemmene i koret hadde det fett og derfor joina de dem. det gjorde heller ikke noe at ikke alle kalte seg kristne eller at mange banna, eller at de ikke levde et "kristent liv". det var rom for alle.
jeg har flere tanker på dette. det å være kirke og sånn. og det over her er heller ikke helt gjennom prossesert, men det er ting jeg funderer over. men det var en fet film. også så morsom og trist på samme tid. og etter filmen satt bare alle selv om lysene gikk på og rulleteksten kom. først når all rulleteksten var ferdig gikk vi. artig.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar