En bekjennelseslovsang

Skjærgårds har gitt ut en live-plate i høst. En av sangen heter «Vår Gud» og er en bra bekjennelseslovsang til den treene Gud.

Egypt

Tallskinnykiwi rapporterer fra Egypt akkurat nå:

"Its a mixed bag. The horror of death and the pain of persecution but also the hopeful signs of revival among the Christians, evidenced by last weeks all night prayer meeting which attracted 71,000 people [video], and attempts at unity among Muslims and Christians."

Han har også intervjuet en som har vært midt oppe i revolusjonen og jobbet for forsoning mellom kristne og muslimer. Se bloggen.

Crazy downhill kjøring

Orgel og baluba i overflodssamfunnet

Det er mange ting å bruke penger på og man kan bruke dem forskjellig. I den norske kirke velger noen menigheter å bruke millioner på klokkespill og orgel, andre et par hundre tusen på biskopens reisekappe, oppussing av altertavler eller fancy høytaleranlegg.

Men det er ikke bare i folkekirken det brukes mye penger. Min menighet bruker også masse penger på dyre ting. F.eks nye stoler og lydanlegg til flere hundretusen.

Mange menigheter bygger også nye bygg hvor standarden er høy, alt er skinnede blankt og det brukes masse penger på å få det slik.

Kunne vi forvaltet pengene bedre? Brukt dem på en måte som ville brakt Gud Rike nærmere dem som ikke er en del av det? Eller må vi ha slike skinnende gadges for at folk skal bli kristne her i Norge? Eller kanskje vi kunne investert pengene andre steder i verden hvor de virkelig trengs?

Jesus var snekker, men han bygde aldri et stort lokale for å holde frelsesmøter. Paulus var teltmaker men satte aldri opp et møtetelt på misjonsreisene hans.

Lager vi våre opplegg og bygg fordi vi syns det er kult, historisk nødvendig, praktisk, at det synes i samfunnet, eller gjør vi det fordi vi tror det er det Gud ønsker av oss?

All denne anskaffelsen av skinnede ting gjøres ikke bare av Kirken. Jeg kjøper også gadged og annet ræl. Jeg er innsyltet i materalismens forbannelse. Denne teksten skrives på en datamaskin som kunne gitt utdannelse til et barn i Kamerun. Pengene jeg bruker på unyttige ting kunne gitt rent vann og myggnett til en stor-familie i Mali. 

Veien videre er faktisk å selge alt utenom det helt nødvendige og gi bort pengene. Vi kan ikke tulle det vekk og si at "Vi kristne lever i en materalisktisk kultur og vi må være en del av den. Vi skal være en del av verden, men ikke for mye i verden. Det betyr at vi bare kan kjøpe en Iphone og ikke en Ipad."   

Men klarer jeg å leve enkelt? Klarer jeg å kjøpe mindre? Nei. Men kanskje jeg kan klare det hvis jeg går sammen med andre som også vil prøve denne veien.    

Flott film: This Isreal

Musikk til film hos Vimeo

I en tidligere bloggpost tipset jeg om  sider hvor du kan finne gratis musikk til filmene du lager. I dag fant jeg ut at Vimeo har startet en musikkside. Der kan du søke og finne musikk tilpasset ulike krav du har. Noe er gratis og noe koster fra 1.99 dollar. Kjekt.

Folk som flyr

Ylvisification

Moroklumper. 


Oppdatering: TV Norge har fjernet klippet.     

Misjon, kolonialisme og Avatar

Jeg fant en gammel bloggpost jeg aldri la ut. Men her kommer den: 

Hadde en prest også dukket opp på Pandora for å misjonere for lokalbefolkningen, så ville filmen Avatar vært en komplett kritikk av 1800- og 1900-tallets imperialistiske kolonialisme og misjon.

Det kunne vært spennende å sett hvordan de ville fremstilt en slik situasjon. Jeg ser for meg at kolonitiden var slik som i Avatar. At kolonistene var oppdelt i flere grupper. En gruppe var ute etter å finne råvarer og ressurser uten å sky noen midler. En annen skulle beskytte denne første gruppen. Gruppen som mangler i Avatar er de som skal ta vare på de reisendes tro. Her kunne man fremstilt en gjeng religiøse ledere som ser misjonspotensiale hos Na'viene. De har jo en usivilisert tro og trenger å hjelpes ut av uvitenheten. Slik ble mye kristen misjon drevet i begynnelse.

I dag har man lært. Mange afrikanske teologer hevder at afrikanske tradisjonelle religioner er en kontinuitet av Guds skapelse og åpenbaring. Derfor søker de å ikke fjerne all tidligere tradisjonell tro, men peke på at den guden de ofrer til er den kristne Gud åpenbart i Bibelen og at gjennom hans sønn Jesus død trenger de ikke lenger å ofre for å oppnå godvilje med Ham. Dette er en vanskelig oppgave. Noen forsøk ender i synkretisme, men jeg tror det likevel er viktig å jobbe med. Gud kom ikke til Afrika med de hvite, han har vært der fra tidenes morgen.

Tur

Familien var på tur til Nøklevann i dag. Deilig å komme seg ut. Og så lett det egentlig er. Hvorfor gjør vi ikke det oftere? Flere bilder hos Flickr.

Kan evangeliet hjelpe de sultne?

”Kan evangeliet hjelpe de sultne”, spurte Tone Lindheim på et foredrag under Normes LINK-konferanse 6.-7. september. Tema for konferansen var ”misjon og bistand –bra eller bry?” Jeg var der fordi tema passet bra til mitt avhandlingarbeid hvor jeg ser på Lausannebevegelsen sin misjonsforståelse. Vår misjonsforståelse sier noe om hvordan vi forstår forholdet mellom evangelisering og sosialt arbeid, og om evangeliet kan gi de sultne mat.

Blant flere norske bidrag til temaet var det også fløyet inn en engelskmann, Joel Edwards. Han var en festlig type. Født på Jamaica, pinsevenn, tidligere direktør i den evangeliske alliansen i England og nå leder for Micah Challenge som er en diakonal institusjon med en evangelikal profil; en motivasjons- og bevisstgjøringsbevegelse som selv ikke er operatør. Han delte på tirsdagen fra Mika 6,8, som deres organisasjon er basert på. Den teksten har alltid vært en favoritt hos meg. Enkelt og greit sier den hva Gud krever av meg. Men jeg har ikke tenkt på den på den måten Edwards la den ut på. For han knyttet ”at du gjør det som er rett” opp mot rettferdighet og tale de svakes sak osv. Altså en aktivisme. Han sa at vi evangelikale har vært redd for å snakke om rettferdighet og aktivisme. Det har vært for de radikale som er ute i gatene med plakater. Men det er et meget sentralt begrep for Gud og nevnes ofte i bibelen. (Her kom jeg på at jeg må lese ferdig Tim Kellers bok Generous Justice – how God’s Grace makes us just. Jeg kan anbefale den ut i fra det lille jeg har lest av den.)

På onsdagen hadde Edwards et foredrag med tema ”Misjon og bistand, fallgruver og muligheter”. Her snakket han blant annet om at kristne ikke bør se menneskerettighetsarbeid og fokus på menneskeverd som en trussel, men gå inn i dialog med dette for å se hvordan vi kan samarbeide. Vi kristne starter fra et guddommelig perspektiv om at mennesket er skapt i Guds bilde, mens de andre starter fra en annen grunnverdi, så vi er ikke så forskjellige. Han mente at å utvikle et kristent aspekt på menneskerettighetene burde være en ny spesialitet i misjon og i de lokale kirkene. Han refererte også til Paulus som kom til Roma fordi han krevde å få oppfylt sine rettigheter som romersk innbygger.

Tone Lindheim sitt foredrag gikk rett inn på det jeg skriver om i avhandlingen min. Hun så på misjonsbegrepet og argumenterte for en bred misjonsforståelse. At misjon er evangelisering og diakoni. Som et argument for dette henviste hun til Kolosserne 1,19-20 og til Cape Town erklæringen som bruker dette verset for å si noe om integrert misjon. 

”Integrert misjon betyr å kjenne, forkynne og leve ut den bibelske sannhet at evangeliet er Guds gode nyheter, ved Jesu Kristi død og oppstandelse, for enkeltmennesket, for samfunnet og for skaperverket.” (Cape Town erklæringen del 1 punkt 7). 

Dette med integrert misjon har kommet inn i Cape Town erklæringen fra Edwards sin organisasjon the Micah Challenge:

”Integral mission or holistic transformation is the proclamation and demonstration of the gospel. It is not simply that evangelism and social involvement are to be done alongside each other. Rather, in integral mission our proclamation has social consequences as we call people to love and repentance in all areas of life. And our social involvement has evangelistic consequences as we bear witness to the transforming grace of Jesus Christ.” (Micah Network Decleration on Integral Mission 2001)

 Lindheim mente å se at det er en sammenheng mellom det vide misjonsbegrepet og et helhetlig menneskesyn som verdsetter det skapte. Cape Town erklæringen prioriterer ikke en av disse fremfor den andre og Lindheim mener at det er ikke fruktbart å sette den ene over den andre. Her tenker jeg at hun følger John Stott sin definisjon på misjon. For han mener at evangelisering og sosialt arbeid (som han kaller det i 1975) er likeverdige partnere. Lindheim snakket også om at vi må rydde i misjonsbegrepene for å unngå en dobbelt agenda. Deretter pekte hun på tre utfordringer: 1) vi må ikke glemme at integrering sitter hos folk og ikke i planer og budsjett, 2) vårt største hinder i å holde ting sammen er mangelen på integrasjon i våre egne liv og 3) vi er kanskje ikke helt overbeviste om at evangelisering er legitimt lenger. Hun hadde så noen tanker om veien videre: vi bør ha trygghet på misjonsforståelsen vår, bevissthet på grensene (litt usikker på om jeg fikk med meg hele dette punktet), lete oss frem til en (hensiktsmessig/fruktbar) form og fasong på evangeliseringsarbeidet og vi bør drive evangelisering på forutsigbare arenaer. 

Et spørsmål jeg satt igjen etter hennes foredrag var hvor hun vil plassere alle de andre aspektene ved misjon som forsoning, rettferdighet, helbredelse, forvandling m.fl.? Er diakoni og evangelisering hovedkategorier og så kommer de andre aspektene under disse? 

Så, kan evangeliet hjelpe de sultne? Husker ikke helt hva hun svarte, men det var nok ja. Jeg vil også si ja, hvis vi som har fått oppdraget tar det på alvor og ser hele mennesket og dets behov. 

Litt lenker og sånn

• Den nye hviledagen, artikkel av Hans Ivar Stordal.
• Bilder fra 25 år gamle Burning man festivalen hos The Big Picture
• Musikkvideo: 'Sannheten om meg' - UL2011 fra hornedesign.no.

Video: #2/ Daylight / John Mark McMillan

Ny sang fra  John Mark McMillan. Flott altså.

Anmeldelse av clas ohlson katalogen 2011/2012

I dag var jeg på clas ohlson for å kjøpe en billig mobiltelefon. Den var utsolgt. Derfor måtte jeg kjøpe den nest billigste. Det var en rød Samsung flippflopp. Med det samme jeg var i butikken plukket jeg opp den nye katalogen til clas. På T-banen hjem fikk jeg lest litt i den og gjorde meg noen tanker. 

Det første som slår meg er det hendige formatet. Forsiden er også lekker og minimalistisk. Inne i bladet er sidene fylt opp med flotte og velformede verktøy, sprudlende plastisk duppeditter og gadgets du ikke visste du trengte. 

Noen høydarer: dusjhodet med innebygd LED-lys som lyser opp vannet med forskjellige farger (s. 170. Vribar isskrape (s. 118). Telleverk for antall kunder/besøkende - noe for kirkene? (s. 296). RCA-veksler - noe for analoge VJ'er? (s. 353). Epleskreller (s. 482). Bærbar diamantbryne - for å slipe kokkeknivene dine. Veldig praktisk - denne trenger du virkelig. Seriøst. Ingen ting er som en skarp kniv når man skal lage mat. (s. 98).     


 

Linkorama

Ting og tang fra nett. 

• Bjørn Are Davidsen skriver om lidelse. Til nå er det kommet seks innlegg i serien. 
• Historien bak bildet. Artikkel om et bilde tatt 22/7, på politiforum.no. 
• Hører på Oslo Ess om dagen. Her en video fra en akustisk fremføring av "Alt jeg trenger" på et  tak i gamlebyen. Og her er musikkvideoen til "Hold Deg våken".  
• "Everyone is beautiful". Filmintervju med Jean Vanier (grunnlegger av L'Arche) på theworkofthepeople.com.
• Ukas urørt er Marianne Engebretsen. Min kompis Eirik spiller tangenter i ensemblet. 

Tilbake til røyndommen

Etter en passe lang sommerferie (med Spania-tur, sommerprestejobb i Steinkjer og vestlandsferie med påfølgende bryllup), startet hverdagslivet opp igjen for mange uker siden. 

I år skal det skrives avhandling på MF. Jeg feiget ut og valgte en plankeoppgave. Første utkastet mitt inneholdt "sosiale medier", "misjon" og "ungdom". Min nåværende problemstilling har kuttet det første og det siste ordet. Jeg skal gjøre en diakron undersøkelse av misjonsforståelsen i Lausanne-bevegelsen (høres seriøst ut). Kan faktisk bli spennende.

Noe må sies etter 22/7. Mye er sagt. Jeg nøyer meg med å sitere: 

«Om én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen» 

Hva skjer a?

Jeg er for tiden ute i Norges land for å jobbe i kirken. Er i Steinkjer. Jobber i hele Nord-Innherred prosti. Har begravelser, andakter og gudstjenester. Spennende.  

Ting jeg har kommet over på nett i det siste: 

Video med Tim Keller om Generous Justice. Basert på boka med samme navn. Holder på å lese den. Bra greier. 

Justification and Justice from Christ and City on Vimeo.

Åtte tips til misjonal livsførsel. (via Ove Conrad)   

Misjon i en ny tid, bloggpost av Thor Bjarne Bore. (via Thomas Rake) 

Ellers har Tour the France begynt. Stas. 

Skarsaune om Kirkens konstantinske fangenskap

Oskar Skarsaune holdt en glitrende avkjedsforelsesning på MF her om dagen. Tittelen var "Kirkens konstantinske fangenskap - ser vi slutten?" Manuset kan du laste ned på MF sine sider. Han avslutter med å si: 

Jeg leste under arbeidet med denne forelesningen Dietrich Bonhoeffers utrolig sterke bok Etterfølgelse. Den handler om radikalt kristent disippel-liv. Der Bergprekenen er livs- veiledningen for kristne, der Jesus-ordene etterleves i hverdagen, i all sin radikalitet. Paradoksalt nok tror jeg dette er – ikke den beste, men den eneste oppskrift på sann kirkevekst. Før, under, og etter Konstantin.

Som dere skjønner var det ikke bare et foredrag, men forkynnelse på samme tid. Det var nesten så mange kunne rope amen til det han sa. Jeg ventet bare på at vi skulle avslutte det hele med å synge Navnet Jesus. Det hadde vært passende. Han sa også: 

Jeg tror vi som kristne ikke skal gråte over at kirken i økende grad strippes for sine gamle konstantinske privilegier, og som dere skjønner, en sterkt medvirkende grunn til at jeg tenker slik, er tanken på med hvilke midler disse privilegiene ble etablert. Som dere også skjønner, har jeg begynt å tenke på dem som et slags fangenskap, den type subtilt fangenskap der den store komfort i fengslet gjør at friheten synes skummel og farlig. Vi kan fort bli rammet av de egyptiske kjøttgrytenes syndrom.

Bedre kan det neste ikke sies. Det er kjipt for MF å miste et slikt bibliotek, men heldigvis kommer han sikkert til å bidra i den teologiske samtalen i flere år fremover.

Kaffe og mango fra Kamerun

Mamma var i Kamerun og hadde med seg mango og kaffe hjem. Storartet. Selv om kaffen er brent annerledes enn kaffen her hjemme, så er det noe spesielt med Kamerun-kaffe. Mangoen var utsøkt. Men det beste er å sitte på et garasjetak og plukke mangoen selv fra treet. 

Morsom blogg

På en eller annen måte fant jeg en morsom blogg her om dagen. Det er Jamie som skriver den og navnet på bloggen er "Jamie the Very Worst Missionary". Hun og mannen er misjonærer i Costa Rica og bloggen handler om "Inappropriate remarks, embarrassing antics, and generally lame observations about living life as a Christian missionary in Costa Rica". 

Anbefaler artikkelen "Explaining Grace is, like, hard" hvor hun forteller om sitt forsøk på å forklare nåden. Så spør hun leserene om hvordan de vil forklare den og masse folk svarer. Kult. En god samtale på nett.   

Gud er kjærlighet

My understanding of the Scriptures has been made simple by the person of Christ. Christ teaches that God is love. What does that mean? What it means for me: a study of the life of Christ. Love here describes itself as a child born in straw poverty, the most vulnerable situation of all, without honor. I don't let my religious world get too complicated. I just kind of go: Well, I think I know what God is. God is love, and as much as I respond [sighs] in allowing myself to be transformed by that love and acting in that love, that's my religion. - Bono

Fra thepoachedegg.com.

En video om bønn

VM oppsummering

Etter at jeg ble pappa har jeg på merkeligvis sett mer på skisport. Det har nok noe med at poden våkner tidlig selv om det er helg. Den forskjellen finner de vel ikke ut av før de blir tweens. 

Derfor har det også vært gøy å følge med på VM her i Kollen. Men det er en stor forskjell fra verdenscupen til VM. Norge har nemlig tapetsert pallen under dette mesterskapet på en helt annen måte enn i verdenscupsirkuset (bortsett fra Bjørgen som har vunnet det meste begge steder). 

Så skjedde det utrolige: plutselig fikk min lille familie plutselig tilbud om gratisbilletter til herrestaffetten. (takk til snille onkel Jarle). Det kunne vi ikke takke nei til. Veien fra sofaen til stadioen var herlig. Det var utrolig fett å være midt oppi den gode stemingen. I tillegg kom sola frem. Vi var på gratishaugen (i vårt tilfelle stemte jo det) og satt ved den berømte Nothugbakken. Lille Filip sov seg gjennom sveitserenes gedigne bjelleklang og nordmennenes mange kubjeller. Utrolig grei unge å ha med på tur.    

Her er noen VM kåringer:

Utøver med morsomst navn: Ben Sim. 

Flotteste uttalelse fra en "ski-ekspert" som ble intervjuet på TV: Erling Jevne som svarte til reporterns mas om at Jevne burde hatt gull i Trondheim 97 fordi Mika Myllylä trolig var dopet: Mika har fått nok pes og i dag var jeg i kapellet (Holmenkollen kapell) der hørte vi en tekst om forsoning, så det syns jeg vi må holde frem i denne saken. (fritt gjengitt av meg)  

Største VM-øyeblikk: Det må nok være da jeg stod på gratishaugen og så Petter rykke i fra Hellner på Northugsletta for så å gå først i mål. 

Morsomste svenske: Ung svensk mann med ei plastikkrumpe uten på buksa hvor det stod "Northug eat this".

Øyeblikket hvor man i etterkant kommer på tjue ting man skulle ha sagt/ropt til en svenske: Da Hellner med svensk-TV på slep passerer oss på vei ned til pressesenteret.Ting vi kunne ha ropt hvis vi var "kaxiga": "Grattis med andreplass snygg-Pelle!". Men vi er jo snillekristne og gjør ikke slik. 

Mirakler med Michael

Via Korsets Seier på Twitter kom jeg over en artikkel om 21-åringen Michael som har et nett-TV program i Danmark hvor han er ute på gata for å snakke med folk om Gud og be om helbredelse for de som trenger det. Du kan se programmene på mirakler.tv eller på Facebook siden deres.   

Programmet likner et helbredelsesprogramm med samtaler, forbønn, vitnesbyrd og bønn om helbredelse gjennom kameralinsa ut til seeren på Facebook, blip.tv eller på gammeldags TV-TV.

Michael er ikke redd for å snakke med folk og han spør ofte om han kan be for dem. I program nr 2 ser det ut som han snakker mest med unge mennesker. Kanskje fordi han selv er ung. Av de klippene vi ser sier ingen nei til forbønn, men det er kanskje noen som også sier nei som ikke er med i programmet? 

Etter at Michael har bedt for dem spør han ofte om de tror på et liv etter døden. Så samtaler de. I et av innsalgene snakker han lenge med to jenter. Mot slutten av samtalen spør han om en av de har smerter, begge flirer og hun ene svarer bekreftende. Så spør Michael om det er i ryggen hun har smerter. Det svarer hun bekreftende på. Så henvder Michael seg til den andre jenta og spør om hun ikke har vondt i nakken. Og det har hun. Jentene fniser og blir helt satt ut. Michael ber for dem og smertene forsvinner. Jentene skjønner ikke hvordan han visste hvor de hadde smerter. Michael forklarer at Gud fortalte ham at han ville møte noen med slike smerter.

Det er klassisk at jeg (og kanskje andre?) blir skeptisk når jeg ser slike program. Jeg tenker med meg selv: "Er han ikke litt ung?", "Bør han ikke gjøre det i en menighetskontekst slik at menneskene kan bli fulgt opp?", "Hva hvis noen ikke blir helbredet? Vil ikke det skape sår?" "Er det ikke litt for mye fokus på Michael? Det er jo Gud som helbreder". Og sånn kan jeg fortsette.

Har det noe for seg? Det ser jo ut som om mennesker blir helbredet. Kanskje tar de valg for resten av sine liv. Og det på bakgrunn av at Michael tør å utfordre den småborgerlige passiv-kritiske kristen ånden som preger meg (og kanskje andre?). 

Ja, jeg har noen innvendinger mot programmet, men jeg vil prøve å la Michael utfordre meg. Alle er ikke evangelister som elsker å vandre på gata for å prate med folk, men vi er alle kalt inn til Gud og utsendt av han for å være vitner, "forkynne Guds rike og helbrede syke" (Luk 9,2). 

Men det er lettere å si det enn å gjøre det.       

Hverdagsmystikk: Gud kommer nedenfra

I Strek 4/2010 spørres det om hverdagen utgjør vår viktigste kontaktflate mot Gud. Tone Stangeland Kaufman har en artikkel om familie og tidebønn. Hun drar frem en forfatter (husker ikke navnet - les Strek og finn det ut) som mener å se likheten mellom klosterenes tidebønn og våkenetter med barn. 

Jeg fant dette interessant da jeg selv var midt oppi det siste da jeg begynte å lese artikkelen. Jeg sier "begynte å lese" fordi jeg ikke fikk avsluttet å lese artikkelen før nå i januar. Enten sier det noe om livet som småbarnspappa eller så sier det bare at jeg ikke har prioritert den slags. 

Uansett har jeg en romatisk drøm og håp om å møte Gud i hverdagens kjas og mas. Det er en konsetrasjonslek, men det skal være mulig å finne han mellom alt vi gjør hver dag. 

Ted talk: Reconnecting with compassion

Ikke gjør dette hjemme

Meget morsomt program fra NRK: ikke gjør dette hjemme. (Se episodene hos nrk)

For en serie dette virker å være

Her er en helt rå trailer for en TV-serie som heter Human Planet laget av BBC (hvem ellers). I traileren ser jeg at de blant annet har filmet i Mali. Artig. Håper virkelig NRK kjøper den! Har du nettlinje og sprek nok maskin bør du se den i HD...

Noe for T-banen i Oslo?

Hvordan vedlikeholde...

...kjøkkenkniver kan du lese om her. 

NYC timelaps

NYC - Mindrelic Timelapse from Mindrelic on Vimeo.

Via.

Fin vintersang

World Watch list fra Open Doors