Udrag fra dagens undervisnig

I dag lærte jeg om Latin-Amerika på skolen. Jeg lærte om historien til de innfødte og om da kolonistene kom og "oppdaget" landet. Jeg fikk lyst til å se filmen "Mission". Visste du at da landene i Latin-Amerika fikk sin uavhengighet på begynnelsen av 1800-tallet så var det de europeiske emigrantene som fikk sin frihet, mens urbefolkningen forsatt levde under herredømme til disse. Dette til forskjell fra uavhengigheten i India (1949) og landene i Afrika (rundt 1960).

Latin-Amerika ble regnet som et kristent land på misjonskonferansen i Edinburgh i 1910 (det er jubileum i år). Senere viste dette seg langt fra sannheten. Mange blandet kristen tro med lokal gudetro. For et par år siden var en norsk misjonær på en kirkegård hvor det stod en statue av Jomfru Maria. Rundt statuene var det ofret alt fra øl til mat og tjue mennesker stod rundt og kastet besvergelser på sine fiender. Dette er bare et av mange eksempler på blandingen av tro.

Samuel Escobar er en teolog og missiolog fra Peru og har skrevet en av pensumbøkene våre. Han kritiserer den vestlige kirke ganske heftig, spesielt DAWN, naturlig kirkevekst og alle andre programmer som har kvantitative mål enten i antall kristne, antall menigheter, penger osv.

Hans eget forslag er et holistisk missionalt opplegg som er mer kvalitativt og lokalt forankret. Men han kritiserer sitt eget opplegg for å være for lite systematisk. Kanskje ikke en organisk bevegelse er så lett å systematisere?

Gleder meg til å lese og lære mer om misjon og kirke i Latin-Amerika.

Jeg lærte også av min medstudent fra Myamar (Burma) at ved soloppgang på første påskedag så feirer hans menighet gudstjeneste ved en kirkegård. Etterpå har de gudstjeneste med dåp i kirkebygget sitt.

Denne filmen ser interessant ut

Statusen for internett

JESS3 / The State of The Internet from JESS3 on Vimeo.

OkGo-This Too Shall Pass

Film: Invictus

Jeg så filmen Invictus på kino i går. Den handler om Sør-Afrika, Nelson Mandela og rugbylaget Springboks (springbukkene). Sør-Afrika og Mandela har en spennende og trist historie. Vi har mye å lære av den mannen. Spesielt om tilgivelse og forsoning. For det var ikke bare de hvite som skapte problemer etter opphevelsen av apartheidet. De svarte hadde store problemer med å leve sammen med de hvite. Det er ikke så rart slik som de var blitt behandlet.

I en scene i filmen hvor sjefen for livvaktene klager til Mandela fordi fire hvite livvakter skal være en del av staben, sier Mandela at "forsoningen starter her". Videre forsatte forsoningen med å bruke rugbylaget for å samle nasjonen. Slutten av filmen blir litt vel klissete og rugbyfisert i det finalen i rugbymesterskapet spilles i Sør-Afrika.

Som en leder var/er Mandela et forbilde. Han så alle rundt seg, han lærte fort navene deres og han klarte å inspirere folk.

Jeg liker Morgan Freeman og i denne filmen gjør han et godt portrett av Mandela. Jeg liker Clint Eastwood og han har nok en gang laget en se verdig film.

Se trailer.

Er rådyr farlige?

På vei til t-banen går jeg hver dag gjennom et skogholt. På onsdag stod det ei jente i et stikryss og så litt redd ut. Hun pekte nedover stien og spurte: "Er rådyr farlige?". Jeg så mot der hun pekte og så en flokk rådyr nedi bakken. Hun fortsatte: "ja, for de er jo så mange". Jeg mumler frem at "de flytter seg når du går mot dem", så fortsatte jeg på min sti. Jenta stod rådvill før hun gikk etter meg istedet for å gå ned stien mot rådyrene. Jeg fniste i skjegget og fikk en morsom start på dagen.

Er det sånn man blir av å vokse opp i Oslo? Det er rart for det er ganske mye rådyr her på Bøler og de er jo egentlig ganske redde oss mennesker.

Misjonsandakt

Jeg var på den kristne skolen Ryenberget i dag for å snakke om Kamerun, NMS, Jesus og sånt. Hadde ca 15 min på meg til å si noe vettugt for alle barna fra 1. til 10. klasse. Utfordrende! Fokuserte på at de beste til å bringe Guds misjon videre i Kamerun er de kristne kamerunerne. Og de beste til å gjøre det i Norge er oss. (Men det ikke dermed sagt at man ikke skal krysse nasjonale grenser for å drive med misjon).

Deretter fortalte jeg historien om at for 80 år siden bygde de norske misjonærene den gamle stasjonskirken i Ngaoundere. Den lignet helt på en norsk korskirke med kirketårn, buede vinduer og en altertavle hvor det var avbildet en hvit europeisk utgave av Jesus.

I dag har de kristne kamerunere (ved hjelp av glade givere i mange land (men de har selv hugget ut steinen til kirken)) bygget et større kirkebygg. Det gamle ble for lite. Det nye bygget er formet som en halvsirkel og har en altertavle som er laget av lokale kristne kamerunske kunstnere. Der er Jesus avbildet som en kameruner. Han er ikke en fremmed lenger, men han er blitt en bror.

Etter opplegget mitt ble jeg med i en musikktime som Daniel Waca hadde. Han er fra Kamerun og er nå bosatt med kone og barn her i Norge. Han er en rev på trommer og fikk alle barna til å danse. Festlig! Selv måtte jeg være med på de sangene fra Kamerun som jeg kunne. Fikk også utfordret den norske dansefoten.

Må si at barna på Ryenberget er veldig kule og høflige.

Misjon og kultursalat

Etter 5 år på MF har jeg endelig fått lov til å velge mitt første valgfag. Whe-hey! (jeg har kanskje fått velge noen småfag innimellom men det tells ikke) Og da valgte jeg et misjonsfag.

I klassen min er vi folk fra Kenya, Etiopia, Tanzania, Burma og jeg som den eneste fra Norge. Det er gøy. Forelesningen forrige uke handlet om interkulturell hermeneutikk og kommunikasjon over kulturgrenser. Foreleseren spurte om vi hadde noen eksempler der vestlige misjonærer hadde tråkket i kultursalaten og min kenyanske medstudent var raskt oppe med hånden for å dele en historie.

Det var nemlig en engelsk (tror jeg) misjonær som hadde komme for å jobbe med hennes kirke i Kenya. Denne misjonæren hadde et litt spesielt kjæledyr; nemlig en slange. I den kenyanske kulturen er slangen symbol på dårlige ting og er forbundet med trolldom. Derfor ble folk ganske forferdet over denne mannen og folk fikk ikke respekt for han. Heldigvis tok de lokale prestene en prat med han og han ble nødt til å finne seg et nytt husdyr.

Det finnes nok drøssevis med kulturelle tabber som er gjort av misjonærer og andre som har prøvd å kommunisere over kulturgrenser. Vi kan nok aldri helt klare å unngå det men vi bør streve mot å forstå mer av folks kultur og verdensbilde.

Et annet spørsmål er om det går an å strippe vårt gode budskap for all vår kultur når vi skal prøve å forkynne evangeliet til andre? Og er det et mål?

Tankevekkere

Til jul fikk jeg boken "På vegne av venner" skrevet av Kristoffer Schau. Denne mannen har gjort mye rart og det virker som han har mange kreative prosjekter i hodet sitt. Heldigvis kommer noen ut og noen av disse blir særs vellykkede syns jeg. Se f.eks halvtime.no. Boken jeg fikk til jul er også i denne kategorien.

Når en person dør og ikke har noen pårørende er det kommunene som tar seg av begravelsen. Da settes det inn en dødsannonse som underskrives "på vegne av venner". Schau begynner å gå i slike begravelser og bisettelser (kan du forskjellen på dem?). Motivasjonens hans er at noen bør stille opp. Ingen fortjener at det er tomt i begravelsen deres. Boken ligner på en dagbok og gir hans refleksjoner fra begravelsene. Det er interessant å lese hva som rører seg i toppen hans og hva han tenker om prestene (fordi jeg skal jobbe med dette...). Han liker spesielt de som virkelig gjør en innsats for å ha en verdig begravelse selv om det bare er to personer til stedet i kirken. Det skulle bare mangle at de gjorde sitt beste. Folk fortjener det beste selv etter at de er døde.

Dagbladet Magasinet hadde en artikkel om noe av det samme temaet forrige helg. Artikkelen kan leses på nett. Den anbefales. Det er trist at mennesker lever og dør alene i Oslo i dag. Det er mye ensomhet. Noe av denne ensomheten traff jeg også da jeg var i praksis på Ullevål sykehus i høst. Mange mennesker savner virkelig noen å prate med.

Alt dette får meg til å tenke: kjenner jeg noen som trenger én å prate med? Hva kan jeg gjøre for å minske ensomheten i byen?

Da kommer jeg på at mine besteforeldre på over 80 år er besøksvenner hos Røde Kors. Det kan jeg også bli! Ellers har Oslo mange frivillighetssentraler rundt i bydelene. De har til og med en her på Bøler.

Cowboyfrokost

Lørdag er dagen for cowboyfrokost.

Kvinnene i Afrika

Det er kvinnene i Afrika som får hjulene til å gå rundt. Uten dem ville kontinentet vært helt ute å kjøre.

Mali

M og jeg hadde en utrolig lang og deilig ferie i Mali fra romjula og til forrige helg. Vi besøkte mine foreldre som bor og jobber der. Tok en haug av bilder og har lagt ut noen på Flickr.

Mali er et utrolig vakkert land og det finnes gode fotomotiver bak hver busk og sving. Lyset er aller vakrest om morgenen og i skumringen. Bildet under er tatt mens mamma og pappa rei på kameler. Vi hadde prøvd først og satt å chilla, mens vi så på solen gå ned. Da kom kamelmannens kone forbi med sin lille unge.

Frekke franskmenn

Jeg har blitt fortalt at franskmenn ofte kan være spydige og hovmodige i forhold til folk som henvender seg til dem på andre språk enn fransk. De har på en måte en holdning om at "snakker du ikke fransk så gidder jeg ikke å prate med deg". Selv har jeg ikke opplevd dette før nå.

Margrethe og jeg befant oss på Charles de Gaulle flyplass på vei hjem fra Mali. Vi hadde nettopp kommet med nattflyet og var på vei innover i en terminal for å finne en kafé vi kunne spise frokost på. Vi rotet oss litt bort og gikk mot en trapp som førte opp til terminal 2A. Foran oss gikk det ei amerikansk jente. Hun virket også litt forvirret og henvendte seg på engelsk til en sikkerhetsvakt som stod der. Han svarte med en morsk mine på fransk til henne. Han spurte henne om hvor hun kom fra og hvor hun skulle. Han ville også se billetten hennes. Da hun gir han en gammel billett som ikke gjelder, blir han sur og kjefter på henne. Hun blir mer og mer usikker og flau samtidig som hun prøver å finne riktig billett. Sikkerhetsvakten snakker med høy stemme og henvender seg på en måte til alle rundt seg.

Etter hvert sender han jenta vekk og jeg henvender meg til han på fransk. Da begynner han å prate engelsk til meg. For en dust. Selvfølgelig kan han engelsk. Han roser meg fordi jeg prøver å snakke fransk til han. Jeg kontrer og spør hvorfor han måtte hakke på den amerikanske jenta. Han sier at han kjenner disse folkene (les: amerikanere) og at de ikke fortjener noe. Han mener de er blærete og tror de bare kan gjøre som de vil. Ja, ja han om det.

Han jobber på en internasjonal flyplass og man må da kunne snakke engelsk og få et høflig svar tilbake. Heldigvis er de fleste franskmenn mange hakk hyggeligere enn denne sikkerhetsvakten.

Deadline

Mattradisjoner

I min familie har julematen endret seg etter hvilket land vi har bodd i. Da jeg vokste opp i Kamerun gikk det mye i kalkun. Da vi flyttet hjem til Norge var det pinnekjøtt som ble det-store-julemåltidet. Dette fordi min far er fra Ålesund (hvor de spiser ribbe av sau) og min mor er fra Fredrikstad (der de spiser ribbe av gris). Men mamma liker ikke så godt ribbe av gris, derfor ble det pinnekjøtt.

Men vi spiste ikke bare pinnekjøtt. I tillegg hadde vi en fantastisk pølse som heter Vigramør (sjekk ut nettsiden...). Den blir laget på ei øy utafor Ålesund og selges bare der oppe. Derfor sendte alltid farmor Vigramør i posten ned til oss. Så viktig var denne pølsa. Du skjønner hva jeg mener hvis du smaker den. Den slår Gilde og alle andre julepølser ned i gamasjene!

Nå er mamma og pappa i Mali og Margrethe og jeg skal feire jul her i Oslo fordi begge skal jobbe. Det betyr at det er jeg som må stelle i stand julemåltidet. (ja, for etter lengre diskusjoner har vi kommet frem til at i familien Nesbu Vatne skal julemiddagen bestå av pinnekjøtt, vigramør osv. Mens fruens julemiddag, som er en helt spesiell julegrøt, skal serveres lille julaften).

Pinnekjøtt er det lett å skaffe i Oslo, så det er i boks. Men hva med Vigramøren? Min farmor begynner å bli gammel så jeg har tenkt at vi kanskje må finne et alternativ til denne ordningen med at hun sender Vigramøren i posten. Derfor søkte jeg litt på Internettet og fant at det faktisk er en butikk i Oslo som selger Vigramør! (sier de i hvert fall på vigramor.no) Den heter Fenaknoken og ligger i Tordenskjoldgate 12 i Sentrum.

Neste uke skal jeg straks ned dit for å skaffe meg et par kilo med deilig Vigramør. For julemiddagen blir ikke det samme uten. Samtidig blir det kanskje ikke så eksklusivt og spesielt når jeg ikke lenger trenger å få Vigramøren sendt i posten.

Gudstjenestespill til Wii

A family shouldn’t have to wait until Sunday to worship the Lord. Now you can go to church every day without leaving your home. Participate in more...

Fra MassWePray.com.

Gullkorn:
"Jo, mer du spiller, jo flere nådepoeng får du."

What If Jesus Meant All That Stuff?

Shane Claiborne er en gal Jesus etterfølger (det er positivt ment). Han har skrevet flere bøker om å være en radikal Jesus etterfølger, han har ikke helseforsikring og han lever i et hippie kollektiv i USA. Alt i alt er han en veldig spennende mann som har en litt annen stemme en mange i vår evangeliskkristnevestligeboble.

18. november skrev han en artikkel for det amerikanske bladet Esquire. Det kan vel sies å være et blad med en lett blanding av damer, drinker, popkultur og annet som hippe, kule menn er opptatt av.

Slik starter han artikkelen sin:

To all my nonbelieving, sort-of-believing, and used-to-be-believing friends: I feel like I should begin with a confession. I am sorry that so often the biggest obstacle to God has been Christians. Christians who have had so much to say with our mouths and so little to show with our lives. I am sorry that so often we have forgotten the Christ of our Christianity.

Forgive us. Forgive us for the embarrassing things we have done in the name of God.

Så sant så sant. Ofte er det største hinderet for at et menneske skal komme til tro på Gud alle de kulturelle greiene som vi kristne har laget. Det blir nesten slik at først må en person komme over den kulturelle kristengrøften, for så å bli kristen. (Fra Frost og Hirsh, The Shaping of Things to come)

Jeg syns det er kult av Shane å åpne artikkelen sin med å be om tilgivelse for alt det vi kristne har gjort i Guds navn. Minner meg om det Donald Miller og noen venner gjorde på et universitet i USA. De satt opp en skriftebod og tilbøy skrifting. Ikke at andre skulle bekjenne synder (selv om det også er bra) men at de kristne, på vegne av alle kristne, skulle bekjenne synder gjort i Guds navn. Da folk skjønte hva det var ble det lang kø og masser av folk ble berørt av disse folkenes ærlighet. (Fra boken Blue like Jazz).

Sjonglering

via

Gigantisk gakk

Steike så kul! Flere bilder på denne sida. (via)

Oppdatering:
Det er visst et prosjekt (surprise). Rubber Duck prosject 2009:

The Floating Duck knows the political border doesn't exist around the world.

And the Duck has healing power to relieve world tension.
So people of all generations will accept him gently and friendly.

Since 2007 the Rubber Duck has floated around the world.
It pops up in different countries from France to Brazil and from The Netherlands to Japan.

The Rubber Duck is a project of the Dutch artist Florentijn Hofman,
more information on the duck's travels,
please visit www.florentijnhofman.nl

Upp, gledjest alle

Vet det er litt tidlig, men Sissel og Odd har laget en juleplate hvor blant annet salmen "Upp, gledjest alle" er med. Thomas Kingo har skrevet den og Odd har laget en ny melodi. Den er fin og bør brukes i kirken. Og teksten er bra: "For Jesus han er no so nær, Og vil, daa han oss heve kjær, Uti vaart Kjøt seg klæda." Det er det julen handler om, at Gud slo opp sitt telt her på jorden (jmf Joh 1,14).

Upp, gledjest alle, gledjest no

Med Fagnad, Fred og heilag Ro

I Herren, dykkar Gleda!

For Jesus han er no so nær

Og vil, daa han oss heve kjær,

Uti vaart Kjøt seg klæda.

Burt Sorg og Saknad or vaart Sinn!

Guds Gleda lata me no inn,

At me kann Jesus fagna

Med Bøn og Hjartans Takk og Tru.

Med honom skal i Fred me bu,

Og Gleda aldri tagna.

Gud, lat din Fred, som høgre er,

Enn Hug og Vit kann fata her,

Vaart Hjarta vel faa vara

I Kristus Jesus, at me maa

So stor ei Jolegleda faa,

Som aldri burt maa fara!

Teksten ble funnet på Ivar Aasen Tunet.